I 2009 gikk 88,5 prosent av barn i alderen 1-5 år i barnehage i Norge, noe som innebærer mer enn 270 000 barnehageplasser – langt flere enn de 213 000 man trodde i 2001 at ville resultere i full behovsdekning. Over halvparten av barnehagene i Norge er private, og utbygging av private barnehagene har definitivt spilt en viktig rolle i regjeringens kamp for barnehagedekningen.

Forrige uke jobbet Kristin Halvorsen iherdig med å forklare oss hvorfor det er en god idé at Staten skal gå inn og detaljregulere økonomien i denne bestemte typen småbedrifter. Det skal legges begrensninger på utbyttet eiere i barnehagebedrifter skal ha lov å ta ut. Og dersom bedriften avvikles (av disse eller andre årsaker) kan Staten overta midlene i selskapet. (Her finner du høringsnotatet med forslag til ny forskrift.)

Begrunnelsen for forslaget er todelt. Det første argumentet, som uttrykkes klarest, er at siden barnehager i stor grad er finansiert av Staten og foreldrene, skal et eventuelt overskudd pløyes tilbake i driften av barnehagene og dermed komme barna til gode. Dersom driften avvikles, skal verdier som er bygget opp ved hjelp av offentlig støtte og foreldrebetaling gå tilbake til Staten.

Det andre argumentet er litt mer ullent, men allikevel velkjent fra andre diskusjoner: Dette er en bransje hvor det ”ikke passer seg” å tjene penger. Å tjene penger på omsorg (i denne omgang for barn) er umoralsk.

Hvis reglene skulle gjelde likt…
Argumentet om at det ikke skal tjenes penger når Staten er med og betaler for bruken høres kanskje tilforlatelig ut. Men forsøker man å formulere dette prinsippet generelt ser man at det ikke er en spesielt god eller gjennomførbar idé. Ta for eksempel alle de bygg hvor offentlige aktører er leietakere: Skulle man nekte byggherren å ta ut det de ønsket av overskuddet på disse bygningene fordi det offentlige er med å betale for bruken? I så fall ville det blitt bygd færre bygg til formålet, og de offentlige aktørene måtte bygge alle bygg de skulle bruke selv, noe de tydeligvis ikke ser som lønnsomt eller fornuftig ettersom de i utgangspunktet ønsket å leie.

Det finnes en rekke andre eksempler på slike situasjoner: Avfallsselskaper, snømåking, veivesen og administrative tjenester – alle er områder hvor det finnes en rekke private selskaper som bygger opp verdier med offentlig finansiering. Det er slik en blandingsøkonomi fungerer: Dersom offentlige aktører ønsker at private skal påta seg risiko og drift, kan de ikke lenger styre økonomien i foretakene, og heller ikke få eventuelt utbytte av driften.

In it for the money
Prinsippet om at skattefinansiering skal bety at overskuddet går tilbake til fellesskapet, kan ikke følges som en generell regel. Ergo må de foreslåtte reglene for barnehagesektoren kobles til noe annet, noe som gjør at man kan godta kontrollen i dette spesielle tilfellet. Her kommer argumentet om at det er umoralsk å tjene penger på omsorg inn. Private eiere som tar utbytte tjener penger, i motsetning til tjenester drevet av det offentlige hvor ingen tjener på virksomheten. Dette er en vanlig feilslutning – at det bare er eiere og investorer som har som mål å tjene penger. Man glemmer at også de oppofrende sykepleiere, lærerne, saksbehandlerne og alle andre som er ansatt i offentlige institusjoner selvsagt gjør jobben for å tjene penger! Det er vel like innlysende som det er helt i orden. Alle trenger et levebrød, og basert på våre egne preferanser velger vi ulike kombinasjoner av trygghet, risiko, fritid, lønn og arbeidsoppgaver når vi velger oss dette levebrødet. Eiere og investorer tar på seg mer risiko, mot høyere forventet belønning. Ansatte velger mer trygghet og mindre risiko og lønn. Men allikevel en lønn, som de også ofte kjemper for at skal bli høyest mulig, slik de fleste gjør. Å si at det er umoralsk å tjene penger på omsorg ville derfor også bety at det for eksempel er umoralsk å be om lønn i disse yrkene ut over hva man strengt tatt trenger for å overleve – slik ordningen for øvrig var da klostrene drev sykehus, eldreomsorg og barnehjem. Tanken er absurd i dag – det vil være umulig å basere seg på frivillig drift av de omfattende velferdsordningene vi har i Norge.

Tilfeldig offer?
At akkurat barnehager skal være offer for den sosialistiske vrede virker også merkelig. Hvorfor ikke heller ”ta” legene? De får jo lov til å drive private foretak og ta ut gevinsten. Det er jo Staten og pasientenes egenbetaling som finansierer legekontor landet over – burde ikke disse pengene komme oss alle til gode ved at de pløyes inn igjen i driften, og ikke havner i legenes frakkelommer? Kan det muligens ha noe å gjøre med at mens barnehageeiere ikke er en sterk og godt organisert interessegruppe med lang erfaring og tøffe pressmidler? Kan det være at dette er et lite kjøttstykke Arbeiderpartiet har kastet til SV, et kjøttstykke som ikke var så viktig for dem selv, men som kunnskapsministeren sin satset jobben sin på for noen år siden?

Forslaget om å begrense mulighetene til å ta utbytte i barnehageforetak er et dårlig forslag. Men det er også et meget inkonsekvent forslag. Og selv langt mindre markedsvennlige personer enn undertegnede burde se at regjeringen her har lurt en gruppe gründere opp i stry, at de risikerer barnehagedekningen de har kjempet så hardt for, og at det er mange, mange andre grupper som nyter statsstøttens fordeler uten å måtte oppgi sin økonomiske autonomi.

Men det er klart, for de som kjemper for å fjerne landets økonomi bort fra markedsøkonomien og over i planøkonomien er dette et flott skritt på veien.

Denne artikkelen ble publisert hos Minerva 9.august 2010.

I Dagens Næringsliv (lørdag 19. juni på papir) kaller statsministeren dette sågar et likelønnsbevis. I oppgjøret i staten skal en pott på 200 millioner kroner (av om lag 14 milliarder) gå til til “kvinnegruppene”, for å jevne ut lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. I de sentrale forhandlingene er det enighet om at:

• 300 millioner fordeles slik at kvinner skal ha minst to tredeler (66 %). Dette gjøres gjennom særskilte likelønnstiltak som i hovedsak tilgodeser stillingskoder med minst 60 % kvinner og hvor flertallet med tre års utdanning eller mer prioriteres.
• 285 millioner skal fordeles slik at minst 60 % går til kvinner.

Vi har allerede lik lønn for likt arbeid i Norge i dag. Jeg utfordrer de som mener noe annet til å vise til forskning som underbygger påstanden. Men for mange er ikke likelønn nok. Det skal være gjennomsnittlig lik lønn for kvinner og menn, og dessuten lik lønn for like lang utdanning, uavhengig av yrke. Med andre ord skal man undergrave hele poenget med lønnsdannelse, nemlig at lønnen stiger for de med et yrke eller en type kunnskap det er knapphet på, slik at flere skal søke seg hit fra andre, mindre godt betalte yrker.

Med Stoltenbergs løsning blir kvinner oppfordret til å fortsette å søke seg til og bli i typiske kvinneyrker, selv om beløpet sannsynligvis er så lite at betydningen er langt mindre i realiteten enn inntrykket statsministeren og andre forsøker å skape. Slik fortsetter de som velger tradisjonelt å tape. Hadde den gjennomsnittlige, underbetalte kvinne heller søkt seg til et bedre betalt yrke, vil det bli mangel på utøvere av det første yrket, og lønnen må stige for å holde på arbeidstakerne — kvinner som menn.

Det er selvsagt en rekke andre mekanismer i samfunnet som også undergraver en fornuftig lønnsdannelse. Et eksempel er at det i mange yrker finnes effektive hindre for hvem som skal få utføre det. Slike hindre kan være legenes kontroll med medisinutdanningen og ordningen med taxiløyver. Slike hindre gavner alltid gruppen som allerede er utøvere av yrket, og er ofte til ulempe for kundene av de tjenestene de leverer. Et annet slags hinder er når lønnen styres av andre enn de som er kunder eller brukere av tjenester. Dette er tilfellet for de fleste deler av offentlig sektor, og kan slå begge veier for de som arbeider i yrket. Forhandlingsevne, politisk makt og evne til å sette den offentlige agendaen avgjør hvem som tjener og hvem som taper.

Felles for disse mekanismene er at de fjerner sammenhengen mellom etterspørsel og betalingsvillighet på den ene siden, og tilbud og ønske om å utføre en tjeneste på den andre siden. Likelønnspotten blir nok en slik mekanisme: Den er ikke der for å justere lønnsforskjeller mellom yrkesgrupper ut fra behov, men kun for å justere lønn mellom mennesker basert på ett bestemt kriterie, nemlig kjønn. De kaller det likestilling, men det er i praksis særbehandling.

I stedet for å kjempe for små ekstrabeløp, må kvinner lære seg å ta forventet lønn med i beregningene når de velger yrke. Det er en rekke gode, respektable, spennende og givende yrker de kan velge som gir bedre lønn enn dagens typiske “kvinneyrker”. Dette vil gi reell likestilling, i stedet for det statsministeren tror er likestilling: Et lønnstillegg for de som velger et yrke med dårlig lønn i forhold til lengden på utdanningen hvor det av tilfeldige, historiske eller andre grunner er en overvekt av kvinner. Å ta fra for eksempel ingeniørene i staten og gi til sykepleierne er å peke nese til de tøffe damene som faktisk valgte å gå imot kjønnsstereotypene. Hvordan dét gir mer likestilling, er for meg uforståelig.

Denne artikkelen ble publisert hos Minerva 22. juni 2010.

Det er nettop dét de streikende sangerne ved Den Norske Opera gjør i Klassekampen. De skylder av alle ting på kulturminister Huitfeldt. “Dette er en veldig rar streik, sier Amanda Lindqvist og Odd Hannisdal. – Vi er jo enige med ledelsen.” Ja, sånn går det når det ikke er ledelsen, men skattepenger via en kulturminister som betaler lønna di.

Jeg har enorm respekt for de som velger å gå inn i et yrke som artist. Det er et fysisk tøft liv, med store følelsesmessige svingninger. Får jeg rollen? Får jeg den ikke? Ettersom det er uendelig mange som ønsker å bli artster, men et begrenset antall forestillinger hver og én av oss ønsker å betale for hvert år, er det nødt til å bli sånn at lønna er lavere enn i andre yrker hvor det er motstatt. Dette er prisen man må betale for å gjøre det man føler at man “må” – fordi man føler seg så ufattelig levende når man står bak sceneteppet og hører publikums lave, forventningsfulle mumling før forestillingen begynner.

Setter man Staten inn i ligningen blir det raskt kluss. Det er fort gjort å glemme at det er vanlige mennesker som betaler de pengene som Staten betaler videre til sine ansatte – både artister og kontorarbeidere. Skattepenger er gratis. “Vi må jo støtte kulturen, ellers forsvinner den!” er omkvedet. Og noe er det jo i det – det hadde neppe vært noen opera uten statsstøtte (selv om de klarte det i København). Det hadde vært noen milliarder mindre brukt over statsbudsjettet. Noen kunne vært mer hjemme sammen med familien sin, fordi de ikke trengte å jobbe like lenge for å betale sin skatt. Noen kunne pusset opp båten før sommerferien. Noen kunne reist på familieferien de hadde ønsket seg. Noen kunne gått og sett en vakker konsert satt opp av de som ikke fikk jobb i operaen. Men det ville vært færre snorer å klippe for politikerne.

Å kreve mer penger fra sin arbeidsgiver er en årlig foreteelse mange sikkert kunne blitt flinkere til. Det er ingen grunn til ikke å få betalt sin markedsverdi, bare fordi man skal være lojal og beskjeden. Å kreve penger fra felleskassa bør gjøres med større respekt og forståelse for at det som gis til noen, tas fra noen andre. Å gjøre dette i en bransje der konkurransen er knalltøff og du vet du er den heldigste i hele verden som til og med har fastjobb, synes jeg for å være ærlig er ganske frekt. Hvis det er så fælt i Norge, og du er så flink at folk burde være villige til å betale deg mer for det, ja, så dra dit de er det da. Hvis du ikke finner noe sånt sted så kan du enten utdanne deg til ingeniør eller økonom, eller slutte å klage. Det er nok av dem som mer enn gjerne ville hatt plassen din.

Denne artikkelen ble publisert hos Minerva 9. juni 2010.

Det er interessant å lese Klassekampens vinkling på debatten rundt det voksende rettighetsregimet, som en oppfølging av Sten Ørnøis uttalelser til Dagsavisen om at noe av det verste han vet er “menneskerettighetsekstremister”. I Klassekampen utdyper Ørnhøi: “Det å kunne eie sin egen tv-kanal i Venezuela er ikke det prekære for den som ligger på gata i Bombay. Å drive menneskerettighetsarbeid på den måten er å vise forakt for fattigdom.” Med dette inntar han det motsatte standpunktet av klassiske, liberale filosofer som John Rawls, John Stuart Mill, Amartya Sen og en rekke andre som mener at den mest grunnleggende rettigheten er fravær av vilkårlige overgrep fra andre mennesker og fra staten.

Klassekampens artikkel tar opp hvordan de kontraktsfestede menneskerettighetene har est ut siden menneskrettighetserklæringen ble undertegnet i 1948. Avisen beskriver også det problematiske i at det ikke skilles klart mellom hvilke som er primære rettigheter og hvilke som er sekundære. Njål Høstmælingen uttaler blant annet at “(…) når detaljene blir for mange, gjør man forbud mot tortur like viktig som retten til hvile mens man er skoleelev.” Ørnhøi er enig i at det er for mange rettigheter, og at det ikke er godt nok spesifisert hvilke som skal prioriteres. Men for Ørnhøi er det de sosiale rettighetene som er de grunnleggende, ikke de sivile.

Den sterkestes rett
Et annet problem er hvem som nyter godt av at rettighetsfestingen. “Med rettighetsfesting generelt risikerer vi at de mest ressurssterke knytter til seg gode advokater og dermed får det de har krav på, samtidig som det ikke er nok til alle“, sier Andreas Føllesdal. Dette er en illustrasjon av det klassiske problemet med lovfestet fordelingspolitikk — det fører til at de best organiserte vinner, mens de svakeste taper. Dessverre er de best politisk organiserte gruppene ofte de samme som de som er sterkest i markedet. Og om gode intensjoner er innbakt i loven, er det alltid i politikken at disse rettighetene skal tolkes, utdypes, spesifiseres og omsettes i praksis.

Det er nettopp dette som gjør Ørnhøis uttalelser i artikkelen underlige. Han angriper dem som arbeider for ytringsfrihet fordi de ikke arbeider for å hjelpe fattige. Men Ørnhøi misforstår konseptet med rettigheter. Han tror, som mange andre, at man kan vedta seg ut av fattigdom, og at man kan lovfeste en bedre verden. Når han i tillegg relativiserer de rettighetene som skal sikre enkeltmennesket fra overgrep fra storsamfunnet, forstår han ikke at nettopp disse rettighetene er de som kan vedtas som en juridisk rettighet. Man kan vedta at tortur er ulovlig. Det er mulig å følge opp, kontrollere og eventuelt straffe de som gjør seg skyld i tortur. Man kan vedta at ingen skal kunne forfølges for sine politiske ytringer. Men man kan ikke vedta at alle mennesker i verden skal ha mat, et hus å bo i og en skole å gå på, selv om man skulle ønske det aldri så mye. Jacob Mchangama i CEPOS utdyper dette i innledningen Fokuser på sivile og politiske rettigheter.

Moralsk ansvar, ikke juridisk
Ørnhøi har allikevel et poeng. Man både kan og bør jobbe politisk for å redusere fattigdom og lidelse i verden. Man kan vedta konkrete tiltak som det er mulig å gjennomføre, uten at dette gjøres ved å vedta nye rettigheter. Her må spesielt rike, utviklede land kjenne sin besøkelsestid. Hvorfor lykkes noen land i å redusere fattigdom? Hva kan de gjøre for å hjelpe andre land i å lykkes? Også borgerlige forkjempere for de klassiske, liberale rettigheter må innrømme at vi har et moralsk ansvar for å hjelpe.

Amartya Sen oppsummerer på følgende måte: “[E]ven gigantic famines can result without anyone’s libertarian rights (including property rights) being violated. The destitute such as the unemployed or the impoverished may starve precisely because their “entitlements” — legitimate as they are — do not give them enough food.”

Denne artikkelen ble publisert hos Minerva 26. mai 2010.

Morgenbladets Johnny Halberg skrev nylig en lesverdig anmeldelse (23.-29. april, ikke på nett) av Vladimir Sorokins bok Køen. Boken handler om en sovjetisk kø anno tidlig 80-tall. Køen er endeløs, og ingen vet helt hva de står i kø for. Køen er, ifølge Johnny Halberg i Morgenbladet, «(..) som livet sjøl, om du skjønner. Den står der, og den flytter seg, sakte, sakte, og så kommer folk inn og ut, gjentar seg selv, kommer med noe nytt.» Men køen er også et høyst reelt, tidkrevende fenomen i sosialistiske stater. Ifølge Sorokin tilbrakte sovjetborgerne en tredel av sin våkne tid i kø.

Alternativ til markedsmekanismen
Når prisen på en vare bestemmes av en kontrollmyndighet i stedet for at den settes på markedet, betyr det at prisen blir en annen enn om det var opp til selgerne og kjøperne å forhandle den seg i mellom. Rent teoretisk kunne man selvsagt i et øyeblikk treffe den samme prisen som markedet ville gitt, men neppe over tid. Og selve hensikten er jo å sette en annen pris enn markedsprisen, i mange tilfeller en langt lavere pris. Dette gjelder særlig basisvarer som er viktige for mange, og det er nettopp dette som gjør en del sosialistiske ledere så populære i fattigere deler av befolkningen. Gleden kan imidlertid være kortvarig.

Når prisene settes ned av myndighetene betyr det enten at produsentene subsidieres, eller at de tvinges til å selge til en lavere pris enn hva de ellers ville ha tatt. Subsidier og tilhørende reguleringer ser vi gjerne i rikere land. Det fører til et absurd system hvor subsidier og kvoter styrer produksjonen, i stedet for at man produserer det folk faktisk ønsker å kjøpe, uttrykt gjennom deres betalingsvilje. Salg til en gitt pris ser vi i land hvor myndighetene er fattigere, og det fører til en økning i etterspørselen i forhold til tilbudet. En vare som tvinges ned til en lav pris er mindre lønnsom å produsere, men flere ønsker å kjøpe den. Resultatet? Kø.

Tomme butikkhyller
I en dokumentar som nylig gikk på National Geographic, bejubler en Chavez-tilhenger de statlig regulerte matbutikkene i Caracas og skryter av hvordan blant annet kjøttet koster langt mindre enn hos slakteren. Dessverre er prisene satt så lavt at mange venezuelanske matprodusenter går konkurs eller gir opp. Melk får man stort sett bare tak i som pulver fra Sveits. Kylling er ikke-eksisterende. Butikkhyllene gaper tomme mellom de importerte, billigere erstatningsproduktene. Hvis det går ut en melding om at fersk melk er å få tak i, strekker køen seg hundrevis av meter, og det har oppstått snodige side-industrier som at man kan leie barn på timesbasis for å få prioritet i køen. Innbyggere i Caracas forteller også om hvordan de gjerne forlater jobben midt på dagen for å handle grønnsaker – hvis de venter til ettermiddagen er det tomt. Det er en helt åpenbar samfunnsmessig kostnad at tid som kunne vært brukt på produksjon og tjenesteyting, eller på ikke-målbare goder som å være sammen med familien, kastes bort på å vente i kø.

Det kan se ut som om Venezuelanske butikker ligner statdig mer på cubanernes matbutikker. Da tenker jeg på butikkene for vanlige cubanere, de som tar betalt i cubanske pesos, og ikke i turistvalutaen pesos convertibles. I disse butikkene er tilbudet avhengig av hvilke produkter man tilfeldigvis har klart å få tak i. De fleste hyllene er tomme, men innimellom finner man pakker med ballonger, tannbørster, et parti med t-skjorter eller plastleker. Det er ingen mekanismer som sørger for at den som styrer butikken belønnes for å skaffe det folk trenger mest, og som de er villige til å betale mest for, og ingen insentiver til produsentene til å produsere det som konsumentene ønsker å kjøpe. Unntaket er den særdeles omfattende skyggeøkonomien, som lever i beste velgående under overflaten. I mange tilfeller fungerer denne som den egentlige økonomien – det markedet som kan skaffe folk det de trenger og ønsker.

Tilbud og etterspørsel
Tilbake til køen. Det er en helt logisk og naturlig konsekvens at dersom etterspørselen er større enn tilbudet må dette gapet på et eller annet vis overkommes, slik at man får fordelt de varene som faktisk er der. Ergo må de som ønsker varen stille seg i kø og vente. I et marked ville prisene steget, og en del mennesker ville forsvunnet ut av køen på grunn av dette. Men prisstigningen ville også ført til et større tilbud, slik at flere faktisk ble betjent, og køen kortere av denne grunn. Det kan være vanskelig å skille de to effektene fra hverandre. Når det gjelder basisvarer som mat må man selvsagt ikke glemme at det er et problem dersom køen forsvinner fordi ingen har råd til å kjøpe mat. Men det er neppe noen bedre løsning at alle står i kø og ingen blir betjent fordi det ikke er noe mat å kjøpe.

Denne artikkelen ble publisert hos Minerva 11. mai 2010.

Neida – jeg er hverken en reaksjonær purist som lengter tilbake til det pre-industrielle jordbrukssamfunnet, eller en digital analfabet. Ny teknologi gir nye, fantastiske muligheter, og det er bra når utviklingen gjør hverdagen vår enklere. I dag kan vi via internett både handle, bruke banken, se film og levere selvangivelsen. Det hadde jo vært kjekt å kunne avgi stemme over nettet også. I tillegg kunne det gi bedre tilgjengelighet for flere velgergrupper, for eksempel funksjonshemmede eller personer som av andre grunner har vanskelig for å komme til valglokalene. En elektronisk løsning vil også kunne gi et raskere og mer korrekt valgoppgjør, og på sikt redusere kostnadene ved å gjennomføre valg.

Det er altså gode intensjoner bak ordningen med e-valg – som så mye annet politikerne setter i gang. Men flere har kritisert E-valgsprosjektet for ikke å ha gode nok svar på konkrete utfordringer mot grunnleggende demokratiske prinsipper. For hvordan skal man sikre at valget forblir fritt og hemmelig? Hvordan hindrer man kjøp og salg av stemmer når stemmegivning kan foregå hvor som helst? Hvordan kan man sikkert identifisere velgere over nett, men allikevel sikre deres absolutte anonymitet når de stemmer?

Etter min mening har ingen av disse spørsmålene fått tilstrekkelige svar. I beste fall kan man si at valg over internett overlater ansvaret for et fritt og hemmelig valg til den enkelte velger. For meg er allikevel det viktigste ankepunktet at elektronisk fjernvalg truer en av grunnstenene i demokratiet, nemlig selve tilliten til valgsystemet.

Vi stoler generelt på at dagens valgordning, tross sine svakheter og åpninger for menneskelig feil, gir det resultatet som folk faktisk stemte for. Uavhengige observatører kan kontrollere at alt går riktig for seg. Risikoen for menneskelige feil er absolutt tilstede, men konsekvensene er beskjedne. Nettopp det desentraliserte, trege og manuelle ved systemet gjør det vanskelig å jukse eller gjøre feil som får avgjørende konsekvenser for sluttresultatet. Men først og fremst er det lett å forstå hvordan systemet fungerer, og hvordan det kan kontrolleres av «hvem som helst».

Den tilliten som vi tar for gitt i dag, er ikke så selvsagt i et sentralisert elektronisk valgsystem. For hvordan skal jeg, som utenforstående, kunne stole på et system jeg ikke forstår? For meg er det ikke nok at E-valgsprosjektet forsikrer om at de «(…) samarbeider med ledende uavhengige sikkerhetsmiljøer ved NTNU og Universitetet i Bergen om sikkerhetsløsningen». Visst utvikler de nye krypteringsmekanismer, men kan de virkelig bli de første i verden til å lage et vanntett system? Som dagens manuelle valgordning medfører også et elektronisk system risiko for menneskelig svikt. Men i et sentralisert system kan konsekvensene bli så uendelig mye større. Og hvordan kan jeg vite når og om noen har klart å manipulere systemet? Én ting er at jeg, som har en grunnleggende kunnskap om IT-systemer, systemutvikling og kryptografi, er skeptisk. Men hva med dem som ikke vet noe om hvordan IT-systemer er skrudd sammen? Å ta deres tiltro til og aksept av systemet for gitt er enten naivt eller direkte arrogant.

Selv om systemet faktisk skulle bli teknologisk «perfekt», kan man se for seg et scenario der et overraskende valgresultat fører til en utbredt misnøye blant de velgergruppene som tapte valget. Veien kan være kort for å skylde på manipulasjon. Det åpner også for bevisst, opportunistisk spredning av mistanke mot valgsystemet og valgresultatet, selv uten at dette har rot i virkeligheten. Det er ikke vanskelig å se for seg at respekten for demokratiske beslutninger kan svekkes i slike tilfeller.

E-valgsprosjektet fører med seg flere spørsmål enn svar. Å bevare den grunnleggende tilliten til valgsystemet, også for mer politisk turbulente tider enn hva vi opplever i dag, må være høyeste prioritet. Derfor ønsker jeg å beholde dagens valgordning i overskuelig fremtid.

Artikkelen er også publisert hos Minerva, 13. april 2010.

Jeg vil ikke finne meg i at rettstatens prinsipp om uskyld inntil det motsatte er bevist blir kastet på båten. Jeg vil ikke finne meg i et direktiv som bruker enorme ressurser på å overvåke uskyldige menneskers dagligliv, mens de direktivet er ment å skulle stoppe lett kan omgå overvåkingen. Jeg vil ikke finne meg i en ordning som åpner for planting av bevis eller kartlegging av mine bevegelser. Alle dataansamlinger har potensiale for misbruk, og denne er intet unntak.

Legg også 10. april inn i kalenderen – da blir det markering mot direktivet på Eidsvolls plass (foran Stortinget), og visstnok også andre steder i landet!

Politikerne bør ta et oppgjør med den nykeynesianske varianten av pengepolitikken, og avslutte forsøkene på å skape en økonomi uten kortsiktige svingninger.

Inflasjonsmålet er et forsøk på å skape en mer stabil og forutsigbar pengepolitikk. Målet baserer seg på at inflasjonen (prisveksten) skal holdes stabil, i Norge satt til 2.5 %. Renten heves eller senkes for henholdsvis å senke eller heve prisveksten hvis den avviker fra dette målet. Opprinnelig var hensikten å få kontroll med galopperende inflasjon, men stadig oftere handler det like mye om å holde inflasjonen oppe. Dette henger sammen med en tro på at lav inflasjon er et tegn på lav økonomisk aktivitet, og ved lav økonomisk aktivitet må man stimulere utlån for å få fart på økonomien igjen – altså en slags indirekte keynesianisme.

Skaper bobler
Ved lav rente blir det billigere for banker å låne penger fra sentralbanken, og det blir billigere for bankkunder å ta opp lån. Ettersom bankene kan låne ut rundt ti ganger så mye penger som de får tilført fra sentralbanken, ekspanderer da den totale mengden penger bedrifter og privatpersoner disponerer, altså en vekst i pengemengden. Når det er mer penger i omløp for å kjøpe de samme varene og tjenestene, øker prisene.

Problemer oppstår når pengemengden vokser sterkt, men den generelle inflasjonen uteblir. Konsumprisene kan holde seg lave eller til og med synke. Vi har altså mer penger, men de havner ikke i prisstatistikken og dermed den vanlige målingen av inflasjon, som gjerne baseres på forbruksvarer. Hvor blir de da av?

Svaret er at de havner i formuesobjekter. De siste, mest markante økningene i pengemengden har gitt en opphopning av penger i IT-aksjer i den såkalte dotcom-boblen rundt årtusenskiftet, og i boliger og avledede verdipapirer i opptakten til den siste finanskrisen. Men de kunne også ha havnet i nær sagt hva som helst annet.

Større ubalanser
Det er svært vanskelig å spå hvor den neste boblen kommer, og det kan være vanskelig å måle om man faktisk har en boble. Likevel mener mange det allerede er en ny på vei i Asia. Boblen kan vokse mens inflasjonen er stabil, så renten holdes gjerne relativt lav. På et tidspunkt viser det seg at man har overinvestert i et område i forhold til avkastningen man faktisk kan forvente. Det kan også være at den økte pengemengden til slutt kommer til uttrykk som økt ainflasjon. Da settes rentene opp. Det kan være flere utløsende årsaker til at boblen sprekker, men resultatet blir at både finansmarkedene og realøkonomien kan få seg et skikkelig trøkk.

Pengepolitikken har lenge handlet om å begrense skadevirkningene av bobler som sprekker, gjennom å sette ned renten for å få opp igjen aktiviteten. Marius Gustavson og Villeman Vinje beskriver fenomenet i en rapport om finanskrisen skrevet for Civita i vår som «ikke [å] fjerne punsjbollen mens festen er i gang, men rydde opp når festen er over, og gjerne by på mer å drikke under nachspielet» i sin gjennomgang av finanskrisens årsaker.

En annen som har fordypet seg i problemstillingen er George Cooper, finansanalytiker og forfatter av boken The Origin of Financial Crises. Han er en sterk kritiker av sentralbankenes redningsaksjoner. I følge Cooper skaper dette større ubalanser på sikt. Følger man hans resonnementer er finanskrisen vi så i 2007-2008 et resultat av politikken som ble ført for å forsøke å jevne ut markedskorreksjonen etter at IT-boblen sprakk i 2001.

Alternativer til inflasjonsmålet
Et alternativ til denne politikken er å ha som mål å hindre overdreven kredittekspansjon (eller kontraksjon – som var problemet på 30-tallet). Renten bør fremdeles være regelstyrt, men målet må være å hindre pengemengden å vokse mer enn det underliggende forhold i økonomien tilsier. Milton Friedman foreslo å bytte ut sentralbanken med en datamaskin, som sørget for å styre renta slik at pengemengden M alltid økte i takt med den langsiktige vekstraten i økonomien.

Etterspørselen etter penger, eller svingninger i pengenes omløpshastighet, kan imidlertid også endre seg. Hvis omløpshastigheten V faller fordi folk vil sitte på mer penger, faller prisene, og vice versa. Mennesker tenderer til å spare mer i usikre tider og bruke mer i gode tider. Fordi endringer i omløpshastigheten V vil kreve en endring av alle priser i økonomien – noe som tar tid og skaper problemer – mener noen østerrikske økonomer, heriblant Hayek, Larry White og Steve Horwitz, at det er bedre å øke pengemengden når V faller og redusere pengemengden når V øker – med andre ord å stabilisere den sirkulerende pengemengden MV. Dette kan vi kalle en ”forbedret Friedman-regel”, der MV øker i takt med den langsiktige vekstraten i økonomien.

Poenget er at man ikke skal tillate stor vekst i den sirkulerende pengemengden, da disse pengene sjelden fordeler seg jevnt, men har en tendens til å hope seg opp i selvforsterkende bobler. Dette medfører at man bør styre pengemengden direkte, og ikke bare indirekte gjennom rentesetting.

Gunstig
Det kan kanskje virke lite intuitivt å styre noe så viktig som rente og pengemengde etter en streng regel, og fjerne den fleksibiliteten som sentralbankene har i dag til å styre når man får vanskelige tider. Men det er nettopp dette som er fordelen: Neste, og potensielt enda større krise kan unngås ved å la være å gjøre kortsiktige tilpasninger nå.

En kortsiktig og tilsynelatende uheldig virkning av denne politikken vil være at man får tilbakeslag og justeringer i ulike markeder underveis. Selv om den sirkulerende pengemengden er stabil, hindrer ikke dette feilinvesteringer. Men dimensjonene av slike mindre bobler og korreksjoner vil være langt mindre enn det vi har sett ved de siste økonomiske krisene, ettersom de ikke kan multipliseres av utlånsvillige banker.

Det kan også oppfattes som en ulempe at prisene fremdeles vil svinge, og man ikke lenger kan bruke renten til å korrigere de kortsiktige prissvingningene. For eksempel kan produktivitetsvekst eller billig import («kinaeffekten») føre til fallende priser, gjennom det vi kaller et positivt tilbudssidesjokk. Tilsvarende kan man få negative tilbudssidesjokk gjennom økninger i råvarekostnader, f. eks. oljeprisen. Da vil prisene stige. Mange vil mene at det heller er en fordel enn en ulempe at vi faktisk ser disse svingningene klart og tydelig, og at både bedrifter og husstander vil kunne ta bedre beslutninger om hvordan de vil bruke pengene sine.

Banker har hatt mange gode grunner til å gi risikable lån til boliginvesteringer de siste årene. En av disse grunnene er at nyere historie har gitt dem en forventning om at sentralbanken vil sette ned renten og hjelpe dem dersom det skulle vise seg at økningen i boligpriser var en boble. Det er dette vi kaller «moral hazard» eller adferdsrisiko: Incentiver til å ta høyere risiko enn man ellers ville gjort, basert på en forventning om å bli reddet om det skulle gå galt. Adferdsrisiko er et problem for et liberalt samfunn, ettersom det gir noen få mennesker gevinsten når noe er vellykket, mens tapene må bæres av hele samfunnet. Dette er ikke liberalt, og det er ikke rettferdig. Dessverre er det nettopp dette fenomenet som mange feilaktig oppfatter som «laissez-faire», eller uregulert markedsøkonomi, enda det tvert imot betyr at markedet reguleres, pleies og reddes av staten gjennom sentralbanken.

Andre heldige bivirkninger
I tillegg til en mer langsiktig stabil økonomi, kan en ny pengepolitikk få noen andre, heldige konsekvenser: Det kan bli vanskeligere å ta fra de fattige og gi til de rike. Den stadig ekspanderende pengemengden er mest gunstig for de som kan ta opp mest lån. Småsparere og de med mindre midler taper derimot på den lave renten de får på disse pengene. Det er også gjerne de med minst midler som får tilgang på nye penger sist, og de vil altså ha lavere kjøpekraft mens prisene øker, fordi de er senere ute enn andre med lønnsøkning eller økning i stønader for å kompensere for pengemengde- og prisveksten.

Finanskriser har mange og sammensatte årsaker, og det er ikke slik at en strammere kontroll med pengemengden vil løse alle problemer. Men en strengere og mindre ekspansiv pengepolitikk vil gi et mer oversiktlig og nøytralt bilde av forholdene i økonomien for den som vurderer om han skal spare, investere, forbruke eller låne. Dette er bare ett av mange tiltak som kan sørge for en friere, mer stabil og mer rettferdig økonomi, og hindre at hver krise blir en opptakt til den neste.

Noen medisiner kan ha negative skadevirkninger ved feil bruk. Mange kan man bli avhengig av hvis man bruker dem for ofte eller for lenge. Mennesker benytter også medisiner til å ruse seg, selv om det kan være direkte farlig.

Dette er uheldige sider ved medisiner. Disse uheldige sidene må veies opp mot medisinens bedre sider, som at de kan redde liv, kurere sykdommer eller gi en bedre livskvalitet ved å dempe smerter og plager.

Slik vurderer vi de aller fleste medisiner i dag, både de for hjemmebruk og de som benyttes på sykehus. Opiater er for eksempel ikke særlig bra å bruke for mye av over tid. Vi hører om antidepressiva man kan bli deprimert av. Smertestillende kan gjøre deg til en søvnig (og dermed farlig) sjåfør. Og hodepinetabletter kan føre til kronisk hodepine.

Vi velger allikevel å gi ut en del medisiner dersom legene mener har mer glede enn skade av, etter en helhetsvurdering. Vi har valgt at dette stort sett er noe legene styrer, ikke politikere som ikke har noen forutsetning for å forstå kroppens kompliserte prosesser.

Men når det gjelder marihuana er det altså annerledes. Selv om man kunne gjort nøyaktig de samme vurderingene, veid fordeler mot ulemper for den enkelte, skrevet ut på resept og sørget for et ordnet marked.

Taperne er de som må velge mellom å betale blodpris for et preparat på apoteket (dersom de faktisk er en av de få som får det foreskrevet), eller å begi seg ut i byens gater på jakt etter medisin.

Tenk hvis det hadde vært Ibux.

Men vi behandler dem som “noe”, ikke som “noen”. Jeg tenker på “de narkomane”. En utstøtt gruppe, stigmatisert, helst ignorert, jaget, bortgjemt. Enten så forsøker man å finne et sted der de ikke er brysomt synlige. Dersom det ikke er mulig legger man planer for hvordan man kan straffe dem – til skrekk og advarsel. Eller hvordan man kan behandle dem, fikse dem.

Det er én ting man nesten alltid glemmer å gjøre. Og det er å spørre dem. “Hva er det som virker?” “Hvordan kan du få et bedre, mer verdig, mindre smertefullt liv?” “Hvordan kan institusjoner og hjelpeapparat motivere til å komme seg bort fra det skadelige miljøet?” “Hvordan kan foreldre, organisasjoner, skoler og samfunn hindre nyrekruttering?”

Jeg vedder for at 99 % av politikerne som uttaler seg om narkomani, straff og behandling aldri har gjort denne øvelsen. I hvert fall ikke uten kameralys og mikrofoner i nærheten. Langt unna valgkamp og meningsmålinger. Derfor satte jeg utrolig stor pris på å være med på Sagene Venstres åpne møte om narkotikaproblematikk på tirsdag. Der var det et sterkt panel som stilte. Både folk fra sprøyterommet, Villa MAR og Foreningen for Human Narkotikapolitikk stilte for å fortelle om sitt arbeid, utfordringene de ser og hva som faktisk hjelper. Torill Berge, leder i Oslo Venstre, har lenge vært involvert i å bedre forholdene til de som har det dårligst i byen. “De er bare folk”, sa hun, “Folk som fortjener og trenger å bli sett.”

Jeg kunne selvsagt skrive masse om hva jeg mener er gode tiltak. Men det viktigste er faktisk å hoppe ned fra den høye hesten og tørre å spørre: Hva må gjøres for å 1) begrense skadevirkningene og plagene, 2) hindre nyrekruttering og 3) få mennesker bort fra rusen? Dette er vanskelige spørsmål som krever gjennomtenkte planer – ikke politikere som lukker øynene eller ser en annen vei.