Anne Siri Koksrud

Er det noe som gjør meg irritert, så er det når noen som har vært så heldige å vinne i strid med en million andre om å få leve av å gjøre det de elsker – og så klager over at Staten ikke er der for å passe godt nok på dem.

Det er nettop dét de streikende sangerne ved Den Norske Opera gjør i Klassekampen. De skylder av alle ting på kulturminister Huitfeldt. “Dette er en veldig rar streik, sier Amanda Lindqvist og Odd Hannisdal. – Vi er jo enige med ledelsen.” Ja, sånn går det når det ikke er ledelsen, men skattepenger via en kulturminister som betaler lønna di.

Jeg har enorm respekt for de som velger å gå inn i et yrke som artist. Det er et fysisk tøft liv, med store følelsesmessige svingninger. Får jeg rollen? Får jeg den ikke? Ettersom det er uendelig mange som ønsker å bli artster, men et begrenset antall forestillinger hver og én av oss ønsker å betale for hvert år, er det nødt til å bli sånn at lønna er lavere enn i andre yrker hvor det er motstatt. Dette er prisen man må betale for å gjøre det man føler at man “må” – fordi man føler seg så ufattelig levende når man står bak sceneteppet og hører publikums lave, forventningsfulle mumling før forestillingen begynner.

Setter man Staten inn i ligningen blir det raskt kluss. Det er fort gjort å glemme at det er vanlige mennesker som betaler de pengene som Staten betaler videre til sine ansatte – både artister og kontorarbeidere. Skattepenger er gratis. “Vi må jo støtte kulturen, ellers forsvinner den!” er omkvedet. Og noe er det jo i det – det hadde neppe vært noen opera uten statsstøtte (selv om de klarte det i København). Det hadde vært noen milliarder mindre brukt over statsbudsjettet. Noen kunne vært mer hjemme sammen med familien sin, fordi de ikke trengte å jobbe like lenge for å betale sin skatt. Noen kunne pusset opp båten før sommerferien. Noen kunne reist på familieferien de hadde ønsket seg. Noen kunne gått og sett en vakker konsert satt opp av de som ikke fikk jobb i operaen. Men det ville vært færre snorer å klippe for politikerne.

Å kreve mer penger fra sin arbeidsgiver er en årlig foreteelse mange sikkert kunne blitt flinkere til. Det er ingen grunn til ikke å få betalt sin markedsverdi, bare fordi man skal være lojal og beskjeden. Å kreve penger fra felleskassa bør gjøres med større respekt og forståelse for at det som gis til noen, tas fra noen andre. Å gjøre dette i en bransje der konkurransen er knalltøff og du vet du er den heldigste i hele verden som til og med har fastjobb, synes jeg for å være ærlig er ganske frekt. Hvis det er så fælt i Norge, og du er så flink at folk burde være villige til å betale deg mer for det, ja, så dra dit de er det da. Hvis du ikke finner noe sånt sted så kan du enten utdanne deg til ingeniør eller økonom, eller slutte å klage. Det er nok av dem som mer enn gjerne ville hatt plassen din.

Denne artikkelen ble publisert hos Minerva 9. juni 2010.