fredag 28. mai 2010 • Ingen kommentarer
Det er ingen nyhet at Stein Ørnhøi ikke er tilhenger av de klassiske, liberale idéene. Men når han insisterer på at sosiale menneskerettigheter er mer grunnleggende enn de sivile og liberale, har han misforstått hvilke problemer som kan løses juridisk.
Det er interessant å lese Klassekampens vinkling på debatten rundt det voksende rettighetsregimet, som en oppfølging av Sten Ørnøis uttalelser til Dagsavisen om at noe av det verste han vet er “menneskerettighetsekstremister”. I Klassekampen utdyper Ørnhøi: “Det å kunne eie sin egen tv-kanal i Venezuela er ikke det prekære for den som ligger på gata i Bombay. Å drive menneskerettighetsarbeid på den måten er å vise forakt for fattigdom.” Med dette inntar han det motsatte standpunktet av klassiske, liberale filosofer som John Rawls, John Stuart Mill, Amartya Sen og en rekke andre som mener at den mest grunnleggende rettigheten er fravær av vilkårlige overgrep fra andre mennesker og fra staten.
Klassekampens artikkel tar opp hvordan de kontraktsfestede menneskerettighetene har est ut siden menneskrettighetserklæringen ble undertegnet i 1948. Avisen beskriver også det problematiske i at det ikke skilles klart mellom hvilke som er primære rettigheter og hvilke som er sekundære. Njål Høstmælingen uttaler blant annet at “(…) når detaljene blir for mange, gjør man forbud mot tortur like viktig som retten til hvile mens man er skoleelev.” Ørnhøi er enig i at det er for mange rettigheter, og at det ikke er godt nok spesifisert hvilke som skal prioriteres. Men for Ørnhøi er det de sosiale rettighetene som er de grunnleggende, ikke de sivile.
Den sterkestes rett
Et annet problem er hvem som nyter godt av at rettighetsfestingen. “Med rettighetsfesting generelt risikerer vi at de mest ressurssterke knytter til seg gode advokater og dermed får det de har krav på, samtidig som det ikke er nok til alle“, sier Andreas Føllesdal. Dette er en illustrasjon av det klassiske problemet med lovfestet fordelingspolitikk — det fører til at de best organiserte vinner, mens de svakeste taper. Dessverre er de best politisk organiserte gruppene ofte de samme som de som er sterkest i markedet. Og om gode intensjoner er innbakt i loven, er det alltid i politikken at disse rettighetene skal tolkes, utdypes, spesifiseres og omsettes i praksis.
Det er nettopp dette som gjør Ørnhøis uttalelser i artikkelen underlige. Han angriper dem som arbeider for ytringsfrihet fordi de ikke arbeider for å hjelpe fattige. Men Ørnhøi misforstår konseptet med rettigheter. Han tror, som mange andre, at man kan vedta seg ut av fattigdom, og at man kan lovfeste en bedre verden. Når han i tillegg relativiserer de rettighetene som skal sikre enkeltmennesket fra overgrep fra storsamfunnet, forstår han ikke at nettopp disse rettighetene er de som kan vedtas som en juridisk rettighet. Man kan vedta at tortur er ulovlig. Det er mulig å følge opp, kontrollere og eventuelt straffe de som gjør seg skyld i tortur. Man kan vedta at ingen skal kunne forfølges for sine politiske ytringer. Men man kan ikke vedta at alle mennesker i verden skal ha mat, et hus å bo i og en skole å gå på, selv om man skulle ønske det aldri så mye. Jacob Mchangama i CEPOS utdyper dette i innledningen Fokuser på sivile og politiske rettigheter.
Moralsk ansvar, ikke juridisk
Ørnhøi har allikevel et poeng. Man både kan og bør jobbe politisk for å redusere fattigdom og lidelse i verden. Man kan vedta konkrete tiltak som det er mulig å gjennomføre, uten at dette gjøres ved å vedta nye rettigheter. Her må spesielt rike, utviklede land kjenne sin besøkelsestid. Hvorfor lykkes noen land i å redusere fattigdom? Hva kan de gjøre for å hjelpe andre land i å lykkes? Også borgerlige forkjempere for de klassiske, liberale rettigheter må innrømme at vi har et moralsk ansvar for å hjelpe.
Amartya Sen oppsummerer på følgende måte: “[E]ven gigantic famines can result without anyone’s libertarian rights (including property rights) being violated. The destitute such as the unemployed or the impoverished may starve precisely because their “entitlements” — legitimate as they are — do not give them enough food.”
Denne artikkelen ble publisert hos Minerva 26. mai 2010.