Anne Siri Koksrud

Køen er en naturlig og uunngåelig konsekvens av sosialismen og dens avarter. Tapene er store, både for samfunnet som helhet og for de som må vente på tur.

Morgenbladets Johnny Halberg skrev nylig en lesverdig anmeldelse (23.-29. april, ikke på nett) av Vladimir Sorokins bok Køen. Boken handler om en sovjetisk kø anno tidlig 80-tall. Køen er endeløs, og ingen vet helt hva de står i kø for. Køen er, ifølge Johnny Halberg i Morgenbladet, «(..) som livet sjøl, om du skjønner. Den står der, og den flytter seg, sakte, sakte, og så kommer folk inn og ut, gjentar seg selv, kommer med noe nytt.» Men køen er også et høyst reelt, tidkrevende fenomen i sosialistiske stater. Ifølge Sorokin tilbrakte sovjetborgerne en tredel av sin våkne tid i kø.

Alternativ til markedsmekanismen
Når prisen på en vare bestemmes av en kontrollmyndighet i stedet for at den settes på markedet, betyr det at prisen blir en annen enn om det var opp til selgerne og kjøperne å forhandle den seg i mellom. Rent teoretisk kunne man selvsagt i et øyeblikk treffe den samme prisen som markedet ville gitt, men neppe over tid. Og selve hensikten er jo å sette en annen pris enn markedsprisen, i mange tilfeller en langt lavere pris. Dette gjelder særlig basisvarer som er viktige for mange, og det er nettopp dette som gjør en del sosialistiske ledere så populære i fattigere deler av befolkningen. Gleden kan imidlertid være kortvarig.

Når prisene settes ned av myndighetene betyr det enten at produsentene subsidieres, eller at de tvinges til å selge til en lavere pris enn hva de ellers ville ha tatt. Subsidier og tilhørende reguleringer ser vi gjerne i rikere land. Det fører til et absurd system hvor subsidier og kvoter styrer produksjonen, i stedet for at man produserer det folk faktisk ønsker å kjøpe, uttrykt gjennom deres betalingsvilje. Salg til en gitt pris ser vi i land hvor myndighetene er fattigere, og det fører til en økning i etterspørselen i forhold til tilbudet. En vare som tvinges ned til en lav pris er mindre lønnsom å produsere, men flere ønsker å kjøpe den. Resultatet? Kø.

Tomme butikkhyller
I en dokumentar som nylig gikk på National Geographic, bejubler en Chavez-tilhenger de statlig regulerte matbutikkene i Caracas og skryter av hvordan blant annet kjøttet koster langt mindre enn hos slakteren. Dessverre er prisene satt så lavt at mange venezuelanske matprodusenter går konkurs eller gir opp. Melk får man stort sett bare tak i som pulver fra Sveits. Kylling er ikke-eksisterende. Butikkhyllene gaper tomme mellom de importerte, billigere erstatningsproduktene. Hvis det går ut en melding om at fersk melk er å få tak i, strekker køen seg hundrevis av meter, og det har oppstått snodige side-industrier som at man kan leie barn på timesbasis for å få prioritet i køen. Innbyggere i Caracas forteller også om hvordan de gjerne forlater jobben midt på dagen for å handle grønnsaker – hvis de venter til ettermiddagen er det tomt. Det er en helt åpenbar samfunnsmessig kostnad at tid som kunne vært brukt på produksjon og tjenesteyting, eller på ikke-målbare goder som å være sammen med familien, kastes bort på å vente i kø.

Det kan se ut som om Venezuelanske butikker ligner statdig mer på cubanernes matbutikker. Da tenker jeg på butikkene for vanlige cubanere, de som tar betalt i cubanske pesos, og ikke i turistvalutaen pesos convertibles. I disse butikkene er tilbudet avhengig av hvilke produkter man tilfeldigvis har klart å få tak i. De fleste hyllene er tomme, men innimellom finner man pakker med ballonger, tannbørster, et parti med t-skjorter eller plastleker. Det er ingen mekanismer som sørger for at den som styrer butikken belønnes for å skaffe det folk trenger mest, og som de er villige til å betale mest for, og ingen insentiver til produsentene til å produsere det som konsumentene ønsker å kjøpe. Unntaket er den særdeles omfattende skyggeøkonomien, som lever i beste velgående under overflaten. I mange tilfeller fungerer denne som den egentlige økonomien – det markedet som kan skaffe folk det de trenger og ønsker.

Tilbud og etterspørsel
Tilbake til køen. Det er en helt logisk og naturlig konsekvens at dersom etterspørselen er større enn tilbudet må dette gapet på et eller annet vis overkommes, slik at man får fordelt de varene som faktisk er der. Ergo må de som ønsker varen stille seg i kø og vente. I et marked ville prisene steget, og en del mennesker ville forsvunnet ut av køen på grunn av dette. Men prisstigningen ville også ført til et større tilbud, slik at flere faktisk ble betjent, og køen kortere av denne grunn. Det kan være vanskelig å skille de to effektene fra hverandre. Når det gjelder basisvarer som mat må man selvsagt ikke glemme at det er et problem dersom køen forsvinner fordi ingen har råd til å kjøpe mat. Men det er neppe noen bedre løsning at alle står i kø og ingen blir betjent fordi det ikke er noe mat å kjøpe.

Denne artikkelen ble publisert hos Minerva 11. mai 2010.