Anne Siri Koksrud

A-magasinet har i dag en sak om myndighetenes dobbeltmoral rundt bruken av marihuana som medisin. Denne saken er et eksempel på hvor galt det kan gå når noe blir symbolpolitikk. Det viser også at den som har makt til å definere ordbruk kan styre debatten, og at fornuftige argumenter blir ignorert i den store Kampen Mot Narkotika.

Noen medisiner kan ha negative skadevirkninger ved feil bruk. Mange kan man bli avhengig av hvis man bruker dem for ofte eller for lenge. Mennesker benytter også medisiner til å ruse seg, selv om det kan være direkte farlig.

Dette er uheldige sider ved medisiner. Disse uheldige sidene må veies opp mot medisinens bedre sider, som at de kan redde liv, kurere sykdommer eller gi en bedre livskvalitet ved å dempe smerter og plager.

Slik vurderer vi de aller fleste medisiner i dag, både de for hjemmebruk og de som benyttes på sykehus. Opiater er for eksempel ikke særlig bra å bruke for mye av over tid. Vi hører om antidepressiva man kan bli deprimert av. Smertestillende kan gjøre deg til en søvnig (og dermed farlig) sjåfør. Og hodepinetabletter kan føre til kronisk hodepine.

Vi velger allikevel å gi ut en del medisiner dersom legene mener har mer glede enn skade av, etter en helhetsvurdering. Vi har valgt at dette stort sett er noe legene styrer, ikke politikere som ikke har noen forutsetning for å forstå kroppens kompliserte prosesser.

Men når det gjelder marihuana er det altså annerledes. Selv om man kunne gjort nøyaktig de samme vurderingene, veid fordeler mot ulemper for den enkelte, skrevet ut på resept og sørget for et ordnet marked.

Taperne er de som må velge mellom å betale blodpris for et preparat på apoteket (dersom de faktisk er en av de få som får det foreskrevet), eller å begi seg ut i byens gater på jakt etter medisin.

Tenk hvis det hadde vært Ibux.

Etiketter: narkotikapolitikk