Anne Siri Koksrud

De er bare folk. Vanlige folk. Noen har hatt uflaks, noen har vært dumme. Noen har vært fullstendig vettløse, mens andre har slitt med psykiske problemer. Noen har blitt misbrukt, noen har manglet nære relasjoner. Noen har bare tatt gale valg og havnet utenfor lysløypa.

Men vi behandler dem som “noe”, ikke som “noen”. Jeg tenker på “de narkomane”. En utstøtt gruppe, stigmatisert, helst ignorert, jaget, bortgjemt. Enten så forsøker man å finne et sted der de ikke er brysomt synlige. Dersom det ikke er mulig legger man planer for hvordan man kan straffe dem – til skrekk og advarsel. Eller hvordan man kan behandle dem, fikse dem.

Det er én ting man nesten alltid glemmer å gjøre. Og det er å spørre dem. “Hva er det som virker?” “Hvordan kan du få et bedre, mer verdig, mindre smertefullt liv?” “Hvordan kan institusjoner og hjelpeapparat motivere til å komme seg bort fra det skadelige miljøet?” “Hvordan kan foreldre, organisasjoner, skoler og samfunn hindre nyrekruttering?”

Jeg vedder for at 99 % av politikerne som uttaler seg om narkomani, straff og behandling aldri har gjort denne øvelsen. I hvert fall ikke uten kameralys og mikrofoner i nærheten. Langt unna valgkamp og meningsmålinger. Derfor satte jeg utrolig stor pris på å være med på Sagene Venstres åpne møte om narkotikaproblematikk på tirsdag. Der var det et sterkt panel som stilte. Både folk fra sprøyterommet, Villa MAR og Foreningen for Human Narkotikapolitikk stilte for å fortelle om sitt arbeid, utfordringene de ser og hva som faktisk hjelper. Torill Berge, leder i Oslo Venstre, har lenge vært involvert i å bedre forholdene til de som har det dårligst i byen. “De er bare folk”, sa hun, “Folk som fortjener og trenger å bli sett.”

Jeg kunne selvsagt skrive masse om hva jeg mener er gode tiltak. Men det viktigste er faktisk å hoppe ned fra den høye hesten og tørre å spørre: Hva må gjøres for å 1) begrense skadevirkningene og plagene, 2) hindre nyrekruttering og 3) få mennesker bort fra rusen? Dette er vanskelige spørsmål som krever gjennomtenkte planer – ikke politikere som lukker øynene eller ser en annen vei.

Etiketter: narkotikapolitikk