Anne Siri Koksrud

Nylig var jeg så heldig å få være med på en studietur til Oxford i regi av Civita. I tillegg til leksjoner og diskusjoner med professorer fra universitetet, eksklusivt for vår gruppe på 10 studenter, fikk vi med oss et foredrag med Amartya Sen.

Amartya Sen er en slags filosofenes rockestjerne, noe vi fikk merke da vi måtte stå i en ufattelig lang kø for å slippe inn til hans Public Speech, og rigget oss til på en benk oppunder taket i det store Sheldon Theatre som rommer omkring 1000 personer. Heldigvis slapp vi å sitte på gulvet, slik de siste 50-100 personene inn døra måtte.

Dessverre er det nok slik at en del personer, også populære og berømte nobelprisvinnere i økonomi, er bedre til å skrive enn til å tale til en stor forsamling. Det var til tider vanskelig å oppfatte hva den høyt aktede inderen hadde å meddele. Men uansett var det en opplevelse, og ekstra morsomt var det å få tak i en signert utgave av hans siste bok dagen etter.

Amartya Sen er brennende opptatt av å få bukt med verdens fattigdom og urettferdighet. Hans innfallsvinkel er at i stedet for å forsøke å bli enige om hvordan det perfekte, rettferdige samfunnet ser ut, kan vi begynne med å luke ut det som er åpenbare urettferdigheter. Et eksempel han gjerne bruker er at man ikke trenger å være enig om hva som er et ideelt, fritt og rettferdig samfunn for å være enig i at et samfunn uten slaveri er mer rettferdig enn et samfunn med. Så er spørsmålet om disse innlysende eksemplene kan overføres til mer kompliserte forhold.

Jeg gleder meg til å lese boka, og lover en rapport i etterkant. I mellomtiden går det an å lese hva The Independent eller The Guardian mener om den. (Jeg skulle også gjerne linket til omtalen i The Economist, men den er ikke lenger tilgjengelig uten abonnement).

Etiketter: amartya sen